Fra Storfjellseters historie



English version

Det er slått opp informasjon på hvert av Storfjellseters hus - her er et eksempel:



Fjøset på Storfjellseter
er innredet som kunstgalleri, men noen av båsene er beholdt slik de var. Her var plass for melking av 30 kuer som gjorde seg fete på gårdens mangehundreårige hevdvundne fjellbeite herfra til langt inn i Bretningsdalen. Tømmeret i denne bygningen er omtrent like gammelt som setertradisjonene våre, fra 1700-tallet. Bygningen ble flyttet i forbindelse med etableringen av Storfjellseter som fjellhotell i 1880.

Om sommeren var det inntil midten av 1960-årene melkeproduksjon. Søren Huset var en av Landets siste fjøsmester, mens Nora og Ann-Marie Johansen fra Olufstua var de siste budeiene. I likhet med alle Imsdøler hadde Søren den største respekt for huldrefolket. Han var alltid venner med dem så de ikke skulle løse kua fra båsen om natten. Høst og vår tilbragte gården Landets kuer en tid på Landsetra som ligger på Østkjølen mellom Stai og Rendalen ovenfor hovedgården på Stai.

Før St.Hans ble buskapen drevet hit opp langs Vinjeveien, mer enn fem mil, kalver og kuer og griser, sauer og geiter. Den siste tiden med kuer var det installert melkeanlegg drevet av et aggregat. Elektrisiteten kom ikke til Storfjellseter før i begynnelsen av 1980-årene, selv om telefonledninger ble strukket hit femti, seksti år tidligere. Nå godgjør rundt 1000 sauer og det øvrige feet i Storfjellet Beitelag seg med fjellbeitet i dette urgamle kulturlandskapet hvor det har vært organisert setring hver sommer i over 300 år, alltid med gjetere.

Før var det ofte små barn. Nå er gjeterne voksne, og går som husbondfolket før i tiden, ofte med hund og våpen om de finner rovdyr i ferd med å tyne bufe. Ulv spiser av levende sau, fettet av brystet først, slik vi i 2002 opplevde på jorder ute i Glomma ved gården. Jerven dreper byttet, ikke sjelden mange i slengen og gjemmer det som matreserver i myrer og vann som fjellfolk kanskje drikker av. Ørn punkterer derimot hovednerven i lammenakkene og spiser byttet etterhvert. For å verge folk, vilt og fe ble stammene av rovdyr som bjørn, ulv, jerv og gaupe aktivt holdt nede gjennom århundrer. Uten et slikt kulturarbeid ville fjellets viktige ressurser hverken kunne blitt utnyttet til produksjon eller jakt, et mattilskudd bondesamfunnet og dermed også byborgerne alltid har nytt godt av.

Forholdene ligger så langt ennå til rette for at vi som nasjon kan være selvberget med nødvendige levnetsmidler nettopp på grunnlag av hva fjellet gir. Her finnes ressurser for produksjon av kvalitetsmat som også er interessant for eksport. Forfedrene tuftet vårt samfunn på fangst, fiske og jordbruk. Derfor er jakt og fiskerettigheter av langt eldre dato. Fangstanlegg ble bygget lenge før svartedauen og kan ses blant annet på Hirisjøhøgda mot Rondane i nordvest, eller i rekker fra Imsdalsvola ned forbi Skjerdingfjell og helt til Ledsageren mot Atndalen. Viltet ble drevet mot oppmurte steininnhegninger og skutt med pil og bue eller raskt avlivet med spyd før kulene og kruttets tid, det ble fanget i groper eller tatt i snare. Rester etter anleggene finnes blant annet nedenfor setertrøene like ved stien østover mot Skjerdingfjellsetrene. (Mona Lyngar)

Du kan gå rundt og bese deg ute på egen hånd og lese om Storfjellseters historie. Vi prøver også å få samlet opplysningene i et hefte





English version:

This page will be supplied when translated.











Tilbake