Ved stupet
(At the Precipice)


Roman
Cappelen 1966



English version

Mens hun gikk på gymnaset sendte Mona Lyngar Cappelen en diktsamling kalt "Fragmenter." Cappelens litterære konsulent erklærte at her var det talent, men burde hun ikke heller skrive prosa? Resultatet ble en eksperimentell roman ved navn "Collage," som samme konsulent, hun ble senere kjent med ham, anbefalte til utgivelse, men med endret tittel. Debutromanen "Ved stupet" er en omarbeidet del av dette første forsøket, med utgangspunkt i tvillingtemaet fra gresk mytologi, å søke seg selv hos en annen. Den skildrer unges usikkerhet i forhold til identitet, seksualitet og valg som med nødvendigvis må tas før man har erfaring til å forutse mulige konsekvenser.

Ved siden av skolearbeid og studier leste forfatteren psykologi og historie samt klassisk og moderne litteratur. På barneskolen i Tønsberg fantes også en ypperlig tegnelærerinne som mens elevene arbeidet, leste f. eks. Homers Illiaden høyt for klassen, Borghild Bjørge. En annen inspirerende lærer fra gymnaset i Tønsberg var Hans Kristian Aarholdt, som foreleste i historietimene i stedet for å terpe. I forfatterens første skoleår i Narvik var en av lærerne mer opptatt av å formidle nordnorske sagn og eventyr enn å tvinge på elevene skjønnskrift eller gi dem utenatlekser, fantasi og sinnbilder var viktigere enn fakta. Virkeligheten formidler gjennom fantasien er kanskje mer sann enn statistisk målbare erfaringer.

Den opprinnelige Collage rommet også materiale for prisvinnernovellen "Testament uten arv," som Oliver Stallybrass oversatte til engelsk i 1968 (Gruppe 66, Cappelen) og novellen "Blått rekkverk," publisert av tidsskriftet Kontrast samme år. Collagemanuset dannet også grunnlag for bok nummer 2, novellesamlingen Ballonger som kom ut året etter. Vinduet trykket også novellen "Fluen på veggen eller elskerinnen", samme år, en skarp protest mot tilfeldighetene som fører til at enkelte får mer makt enn andre, og til slutt kanskje all makt. Det var slik sett en firedelt litterær debut som ble lagt merke til, også i kraft av Haagen Ringnes' fjernsynspresentasjon.

"Ved stupet" ble tatt godt imot av kritikerne, her kom noe nytt inn i norsk litteratur. Romanen ble utgitt i to opplag. For en ung, kvinnelig forfatter som ikke hadde utseendet mot seg, var ikke det nødvendigvis imponerende, siden forlaget hadde sendt ut digre plakater med bilde av henne til utstilling i alle landets bokhandlervinduer. I stedet for å gjengi kritikeres uttalelser, er det mer fristende å nevne at en av dem avsluttet med å si at og så pen som hun er. Utseende kan være plagsomt, feil eller fortrinn som fremheves kan virke undertrykkende. Når kommersialismen med full tyngde gjør seg gjeldende også innen kunst og kultur, er yngre aktører ofte et lett bytte for hersketeknikker uansett formål. Mona Lyngar tar opp det temaet i senere utgivelser, i romanen Adjutanten, og i en novelle, "Gamle venn", i samlingen Fra den ene til den andre, hvor en klaverstudent blir bytte både for professoren og impressariovennen hans.

Det kom til å bli et tett samarbeid mellom Mona Lyngars første konsulent, Carl Hambro etter at han sluttet som litterær konsulent for Cappelen og heller ikke arbeidet som kritiker mer. Inntil sin død bisto han med råd og kritikk av alle hennes utgivelser hos Cappelen, litterært og språklig - uten vederlag.

Carl Hambro var lektor, forfatter og oversatte fra flere språk, tidligere diplomat og språkopptatt til fingerspissene. Innen sine fagfelt var han en ener. Ikke alle tåler enere. I den gjennom sosialiserte marxist-leninistisk orienterte tiden i Den Norske Forfatterforening ble han i likhet med andre "dissentere" feilsitert og mistolket i referater slik de gjengis i Ringdals omdiskuterte historieverk utgitt til foreningens hundreårs jubileum. At han ble skjøvet ut over sidelinjen som intellektuell kapasitet kom antakelig Mona Lyngar til gode, så fikk han tid til for henne å bli den tankemessige og språklige kritiker som enhver forfatter bør ha. Hun er ham og hans kone Christine, som i mange år også nitid leste korrektur, stor takk skyldig.






English version:


The twin theme of Greek mytholgy triggered the plot of this novel. Mona Lyngar made her debut on the Norwegian literary scene by its publication, and by winning 1st prize in a literary competition, with the 20 page long story "Testament sans inheritance" (translated into English by Oliver Stallybrass in 1968). The same year her short story "Blue crash Railing" also appeared in the left wing magazine Kontrast, and the literary magazine Vinduet published her story "Fly on the wall or mistress."

During the authors' school days she wrote and submitted a collection of poems to Cappelen, and received an encouraging view from the literary consultant, whom she later got aquainted with. He recommended that this talent ought to write prose, which she commenced to do, resulting in an experimental novel named Collage. This was accepted by the consultant, apart from the title. Mona Lyngar had however in the meantime divided "Collage" into several different manuscripts, of which one became "At the Precipice."

This first novel was praised in reviews as promising. The author was sad to see that the praise included her face, which was displayed on large posters in the windows of all Norwegian bookstores. A second edition was printed. In stead of giving translations of reviews, it it therefore more to the point to give an account of how this triggered some of her later writing. Paricularly for a female, appearances may be a starting point for repression and exploit as allowed for by the highly developed cultural commersialism. People as consumers, consuming people: See Adjutanten.

Later a close relationship developed between Carl Hambro and Mona Lyngar when he no longer worked for Cappelen or with literary reviews. Until his death in the mid eighties he gave advice and followed all her work published by Cappelen closely without any kind of compensation. His wife, Christine, also read proofs for Mona Lyngar and later for Abovo, a valuable support..

Carl Hambro was a teacher (college professor), as well as author. He translated from several languages. A former diplomat, he was in a class of his own as a linguist. Outstanding capacities are not necessarily appreciated. In the Marxist-Leninist dominated seventies, the Norwegian Association of Authors chose to misinterpret his and other dissenters' contributions to the debates, as reflected in their reports. Thus eased off the touchline as an intellectual capacity, a common fate, he had time to continue the formal, spiritual and linguistic criticism he had given during Mona Lyngars literary formative years. Present day Norwegian publishers unfortunately don't seem to be able to offer their authors this necessary service.

Tilbake