Noe til snakk
()


roman
Abovo 2006



English version

Fra Geir Vestads anmeldelse av Noe til snakk i Hamar arbeiderblad:

Gjennom hele sitt forfatterskap har Mona Lyngar befunnet seg litt i utkanten av de toneangivende tendensene i samtidslitteraturen. Det gjelder ikke minst Noe-trilogien som må være et av de mest originale større romanverkene som er skrevet her til lands de siste tiårene. Og med Noe til snakk gjennomfører hun prosjektet med stram konsekvens. – Utgivelsestakten fører til at de tre romanene i stor grad blir stående som frittstående romaner. Så får heller den store sammenhengen i trilogien komme inn som en gedigen bonus for den som blir hekta.

Og hvem blir ikke det?

- Den ytre handlingen er ikke det vesentligste trekket ved romanen. Det er det motsetningsfylte indre livet som skildres, ikke minst med menneskenes forhold til sin egen historie og utvikling, og med individets ensomme kamp for sin selvstendighet som noe av en kjerne. I det ytre kan romanen gi et relativt stillestående preg. Men det gløder under overflaten. I en slik sammenheng fungerer det også at forfatteren har tillatt seg å skildre svært bredt. Noe til snakk er en rik og mangfoldig roman som har noe av sin styrke nettopp i sin veldige bredde og språklige mangfold.

Som helhet er det en roman som gir inntrykk av å være kraftfullt meislet ut og samtidig lydhør for de fineste svingningene i sinnet. Og denne kombinasjonen av kraft og finstemthet er også et hovedtrekk ved hele dette store episke verket.




Forfatteren Mona Lyngar, som jo i yngre år var bosatt i Tønsberg, men som nå er blitt bondekone og dertil turistvert på egen seter i Østerdalen. har i høst utgitt den siste samtidsromanen i trilogien: ”Noe å skryte av”, ”Noe å slekte på” og den nye ”Noe til snakk”.

Årets bok er på 418 sider, oppdelt i korte kapitler, og fører beretningen om etterkrigsfamiliene frem til nåtiden.

Mona Lyngar er sannsynligvis en av vår tids mest velskrivende forfattere. Få kan som henne beherske språket og beskrive en situasjon, en tankeflukt eller en menneskelig reaksjon så pregnant og så presis som henne.

Hun utleverer sine hovedpersoner så nådeløst og likevel med slik varme at man kan ikke unngå å bli interessert i dem, selv om det egentlig skjer svært lite av dramatikk i deres liv. Det er ikke på det ytre plan, romanen utvikler seg – sant å si er det lite spennende som skjer rundt romanens skikkelser, bortsett fra i ett tilfelle. Det er personenes innbyrdes relasjoner, deres tanker, drømmer og håp som opptar oss. Handlingsmessig blir vi stående mer eller mindre på samme sted, bortsett fra det litt oppsiktvekkende at en dame, etter flere år og et avsluttet ekteskap, oppsøker den tyske offiseren hun hadde et forhold til under krigen. Hvordan det går overlater jeg til fremtidige lesere å finne ut.

Mona Lyngar avslører dyp psykologisk innsikt i beskrivelsen av romanens rullestolavhengige krøplings forhold til tre kvinner han har vært gift med.

I skildringen av Henrik i rullestolen når hun stadig nye høyder og gir oss en sjelden innsikt i hvordan et sterkt oppegående menneske gradvis forvandles til et slags velferdsvrak, som trenger hjelp om det så bare er til å åpne en dør.

Det er gått ti år siden Mona Lyngar utga den første romanen i trilogien om etterkrigsfamilien. Og det er i år 40 år siden hun debuterte med romanen ”Ved stupet”.

Jeg synes hun i alle disse årene, og etter fjorten bøker, stadig har utviklet seg både som epiker, som intrigemaker og som menneskekjenner, og at hun har styrket sin evne til å beskrive kompliserte medmenneskelige relasjoner og ytre dagligdagse forhold. Det får man et klart inntrykk av under lesningen av ”Noe til snakk”. Av og til slipper hun kanskje fortellergleden litt vel meget løs uten å tenke på innstramning. Men det er en liten innvending mot en roman som det har vært en språklig og innholdsmessig fest å lese.

Svein Døvle Larssen

Boken er i salg nå





English version:

"Noe til snakk", ( ) the last novel of the "Noe"-trilogy is on sale now.





















Tilbake